Helge fikk senskader etter hjernerystelse

Tekst: Christine Kristoffersen

Jeg var i kolonihagen og skulle plukke plommer. Jeg hadde dårlig tid og sto på en vaklevoren gardintrapp. Det er det siste jeg husker. Da jeg kom til meg selv, lå jeg på steinhellene under treet med blod i hele ansiktet og med en dam av blod rundt meg. På bakken lå det strødd med knuste plommer, og i hånden holdt jeg en morken grein som hadde knekt av.

Jeg følte meg susete og fjern selv om jeg var våken. Jeg skjønte at jeg måtte ha fått en hjernerystelse, forteller Helge Skirbekk (50) fra Oslo til Min hjernehelse. Han har fortsatt et lite sikksakk arr i panna etter hendelsen.

– Da jeg kom på legevakten, sa de at jeg skulle ta det med ro noen dager, så ville dette sikkert gå over av seg selv. Kona mi var med. Hun har siden fortalt at jeg gjentok meg selv flere ganger da jeg snakket og spurte om igjen om ting jeg nettopp hadde fått svar på. 

De første par dagene føltes likevel det meste stort sett som før. Men da jeg skulle kjøre bil et par dager senere, kjente jeg at noe var forandret. Jeg merket hvor mye jeg måtte konsentrere meg for å navigere i trafikkbildet. Det gjorde meg veldig sliten, sier Helge. 

Da mandagen kom, måtte han til legen og få sykemelding. Foredraget han skulle holdt den dagen, måtte han bare avlyse. Den kriblende hodepinen ville ikke gi seg, og han klarte ikke å lese. Selv små gjøremål tappet ham for krefter.  

Fortsatt ikke frisk. Det skulle gå over et år før han var delvis tilbake i jobben som førsteamanuensis ved Avdeling for helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo. 

– Den første tiden var jeg veldig redd. Hvor lenge skulle jeg ha det sånn? I ti år? Resten av livet? Jeg var redd jeg aldri skulle bli frisk igjen. Heldigvis hadde jeg en venn som hadde fått en kraftig hjernerystelse noen år før meg. Han var en samtalepartner som forsto utfordringene jeg gikk gjennom.

Jeg begynte å jobbe 20 prosent og økte så gradvis. Hodepinen har gitt seg, men utmattelsen har vart lenge. Selv nå – fem og et halvt år etter – trenger jeg mer hvile enn tidligere. Heldigvis har jeg en divan på kontoret hvor jeg kan legge meg nedpå og ta en kort hvil innimellom, sier Helge. 

Et halvt år etter ulykken fikk Helge plass på rehabilitering på Ullevål sykehus. Der lærte han det samme som han hadde erfart, at hvis han presser seg selv for å klare mer, blir han bare syk igjen. 

– Før jeg fikk hjernerystelse, pushet jeg meg selv når det var mye å gjøre. Kaffe og adrenalin gjør at man ikke kjenner at man trenger hvile. Nå må kreftene porsjoneres dersom jeg skal holde meg frisk.

Hjelp av likepersoner. Gjennom alle møtene med helsevesenet har han fått inntrykk av at helsepersonell generelt har liten kunnskap om senskader etter hjernerystelse. 

–  Jeg har opplevd at det har vært vanskelig å bli trodd ettersom skadene mine er usynlige og ikke synes på CT, MR eller røntgenbilder. Det er en av grunnene til at jeg har vært med på å stifte Hjernerystelsesforeningen . Der kan man møte likesinnede og se at vi er flere som har det på samme måten, sier Helge.

Foreningen jobber for å øke forståelsen for hjernerystelse blant pasienter, pårørende, helsepersonell, forskere og beslutningstakere. Og så vil de bygge opp en likepersontjeneste for andre som nettopp har skadet seg.

– I Hjernerystelsesforeningen kan du møte folk som har opplevd det samme som deg. Det hjelper at noen ser hva du går gjennom og hjelper deg med å bli frisk igjen – selv om du ikke vet hvor lang tid det vil ta, sier Helge Skirbekk.