–  Hjerneforskningen gjør stadige fremskritt, men mye gjenstår, sier professor i nevrologi og hjerneforsker Espen Dietrichs. Moderne CT- og MR-maskiner er viktige hjelpemidler både i forskning og i klinikk. I dette rommet kjører de tegneserier og stjernebilder for å få barna til å slappe av mens de undersøkes. Foto: Hjernerådet/ Nye bilder

-Vi har gått fra å forstå en halv prosent av hjernen til kanskje ti prosent, sier professor Espen Dietrichs for å illustrere hvor mye vi ikke vet om hjernen. -Vi får stadig ny kunnskap og nye metoder innen hjerneforskningen, men det er fortsatt en lang vei å gå.

Espen Dietrichs (65) er en nestor innen nevrologi og hjerneforskning her i landet. Spesialist i nevrologi, professor og overlege, mangeårig leder av Nevrologisk avdeling ved Oslo universitetssykehus, en jobb som nå er overlatt til andre. Han har gitt ut mange bøker om hjernen og sentralnervesystemet, både faglitteratur og publikumsbøker.

– De siste 40-50 årene har nye metoder innen forskningen gitt oss en enorm økning i forståelse av hjernens funksjon, sykdommer og behandling. Mer kunnskap om kjemi og genetikk er også viktig. Vi har gått fra å forstå en halv prosent av hjernen til kanskje ti prosent. Mer forskning er derfor nødvendig. Men vi vil aldri helt forstå vår egen hjerne, sier han.

Lange historiske linjer

Hjerneforskningen hadde et stort gjennombrudd på slutten av 1800-tallet da de skjønte at hjerneceller er selvstendige enheter. På begynnelsen av 1900-tallet begynte de å forstå hvordan hjerneceller bruker elektriske signaler, men kommuniserer med kjemiske signaler fra celle til celle. Det tok over 50 år før de skjønte betydningen.

– Dette er helt sentralt for å forstå nervesystemet og hjernens funksjon, påpeker nevrologen.

På 1980-tallet ble det vanlig med røntgenundersøkelser i form av CT. MR-undersøkelsen ble utbredt på 1990-tallet og gav mulighet til å se hjernen mer detaljert, blant annet svulster, hjerneslag, blødninger og utviklingsforstyrrelser.

Kartlegger den enkeltes hjerne

Man begynte også å benytte radioaktive substanser for å se aktiviteten i hjernen og å kombinere dette med CT eller MR. Med ulike radioaktive sporstoffer kan man undersøke mange av hjernens egenskaper og påvise sykdom. MR-teknikken ble også utviklet til å vise hvilke områder i hjernen som er aktive, funksjonell MR, og til å vise hvor de store nervebanene går, traktografi.

–  Da kan du kartlegge den enkeltes hjerne. Skal du operere en hjernesvulst, vil du for eksempel kunne se hvilke områder i hjernen man skal holde seg unna, sier Dietrichs. – Forståelsen av hvordan gener og arveanlegg kan disponere for sykdom, har vært et av de viktigste fremskrittene innen nevrologien.

–  Hjerneforskningen gjør fremskritt hele tiden, men vi er fortsatt et stykke fra å finne metoder som kan bremse eller stoppe mange av hjernesykdommene, understreker Espen Dietrichs. – Ved Parkinsons sykdom har vi for eksempel 20-30 ulike arveanlegg som hver for seg kan gi sykdommen. Bare 5-10 prosent av dem som har Parkinson, har disse arveanleggene. For resten av pasientene må det være andre faktorer i tillegg. Dette forsøker vi å nøste opp i.

Kunstig skille

Todelingen mellom nevrologi og psykiatri, mener Dietrichs er kunstig. – Siden psykiatriske sykdommer også er en konsekvens av hjernefunksjonsforstyrrelser, er en rigid todeling ikke hensiktsmessig. Men symptomer innen de viktigste psykiatriske lidelsene er såpass annerledes enn symptomer ved mange nevrologiske sykdommer, at det er praktisk med forskjellige spesialister til å håndtere dem, sier Espen Dietrichs.

Denne artikkelen står på trykk i magasinet Min hjernehelse utgitt av Hjernerådet. Vil du tegne et gratis-abonnement på magasinet? Trykk HER, så kommer du til et skjema hvor du kan sende inn ditt navn og din adresse.